Northern Norwegian artist, songwriter, producer and multi-instrumentalist Sunniva Strauman Halstensen, also known as Sólstrauman, combines vocal-driven ambient, chamber-pop, electronic atmospheres, lo-fi, folk tonality and field recordings. As a narcoleptic, Sólstrauman sunstreams her music from beyond this realm with a thinner veil than most. This is where symphonies can vibrate as clear as day, and unwritten songs might sound like the radio.
Photo by Karen Klepp
Kvitevind, Sólstrauman’s debut album, was released September 2024, with the label Re:Memory, followed up by an EP in May 2025, consisting of a reimagined version of How The River Flows, as well as two remixes. The same year she collaborated with the Olafur Árnalds-founded label OPIA, with a song called Found, which was yet another close collaboration with Saltbreaker.
In 2025, Sólstrauman commissioned work for Russian dance theater company Paradise Theatre, and their performance He Wept Softly. She also commissioned a piece for choir, performed three times both in Norway and Scandinavia, summer 2025. Toward the end of the same year Sólstrauman received a generous grant from The Supporting Act Foundation in collaboration with Will Smith, as an emerging artist facing discrimination.
Photo by Karen Klepp
Sólstrauman blends her other-worldly vocals with and without lyrics into drone layers from church organ and electric guitar with cello bow, landing in contrasting states of dark and light, atmospheric soundscapes between the eerie and the ethereal. Live electronics and field recordings gives that last colour to her work, in experimental, disturbing, soothing ways.
Her music is all in all genre-busting, but often consists of elements from experimental, film music, church music, folk music, dark ambient, world music and spiritual, meditative music. In her newer work she is more and more often combining all this with a alternative post-rock inspired sound image, where her past as a rock guitarist meets the sound of her softer debut album, Kvitevind.
Kjerringøy kyrkje
The church organ is a central element in Sólstrauman’s music. Both her parents are organists, and she grew up with her mother also being a choir conductor, in Bodø Domkirke. Getting the music in church “in with her mother’s milk”, as we say in Norway, Sólstrauman transforms this into gothic-styled music where past and future meet.
Photo by Karen Klepp
The arctic nature above the polar circle, in Northern Norway, has shaped Sólstrauman’s music deeply. In her Norwegian lyrics she combines the written language of Modern Norwegian, nynorsk (as opposed to the default Dano-Norwegian, bokmål, for most of Norwegians), with Northern Norwegian dialect. Still, English remains the main language of most of Sólstrauman’s work.
Her inspirations draw from Sigur Rós, Björk, Radiohead and Sara Parkman, with their avant-garde music in all its shapes and forms, with room for authenticity and art in the center. This is where music can come alive just as it is, not only in concert halls, but anywhere, including churches, and other sacred spaces of reverb, magic and myth. This is where music can be a deeply spiritual, healing experience, as well as a challenging one, and a place for science and musicology to speak.
Det er kanskje i storbyen eigaren treng hunden sin som mest, på sett og vis. Og hunden vert minst like avhengig, på sitt vis. Ingen stad kan han gå utan sin eigar, like ved. Aldri lenger unna enn på armlengdes avstand. Ingen stad kan eigaren gå utan å ta omsyn til sin hund. Aldri lenger unna kan han reise enn at han kjem heim til sin kjære hund når dagen er omme, for å mate, lufte og ta vare på. Kor godt det kan kjenst ut at nokon trenger ein.
Er det eigentleg så sunt? Lèt vi oss lure av eventyrforteljingar i forhold til hund?
Draumen om eigar og hund i harmoni er godt kjent. I alle tider har der vel fantes vandrarhistoriar om desse to, som duo. Dei er kvarandres beste ven, næraste kompanjong og livsledsagar, dag etter dag, gjennom tjukt og tynt held dei saman. Frå tidleg i livet til dauden skiljar ad, står dei side om side. Dei forstår kvarandre, på eit djupare plan. Ord vert overflødige. Dei kommuniserer ved hjelp av telepati, og kan lese kvarandres tankar. Den varme omsorgen og ubetinga kjærleiken har ingen ende.
Kanskje er det ikkje alltid heilt sånn i røynda. Røyndomen er vel faktisk nokså ofte hakket dystrare enn som så. Særleg i storbyen. Statistikken veit å syne kor det er ein held saman, og kven som trur mest på at Hollywood-film ikkje berre er for lerretet, men også i det verkelege liv. Historia om helten som gjer eit offer for å redde dei som er svakare enn han. Berre ein finn den rette vert det vel ein lukkeleg slutt, eller kva?
Tek reality over? Drøymer vi oss vekk frå realiteten?
Hundeeigaren er ideelt sett den ansvarlege, og mogen, vaksen og vaken i si åtferd. Hunden er som eit uskuldig barn. Allereie her er det mange skjær å støte på. Nokre gongar skulle ein tru det var motsett. Barnesår som har vorte til angst i vaksen kropp. For kven er det som treng den andre mest? Kven er det som klamrar og held fast? Kven er mest påverka av frykt? Frykt for å vere åleine, frykt for å miste, frykt for avvising og frykt for det stille og rolege, sårbare. Fekk vi oss hund fordi hunden kunne få det fint hjå oss, eller fordi det hadde vore fint med hund for oss?
Dei vert begge to veldig skjøre i avhengigheita si, til kvarandre. Avhengigheitsforhold som ikkje toler for mykje motgang og distanse. Dei har ikkje alltid godt av kvarandre, særleg sidan eigaren truleg skaffa seg hunden fyrst og framst ut or redsle for tomheita og einsemda. Ikkje fordi eigaren var heil, god, trygg i seg sjølv allereie før hen i det heile teke vurderte å skaffe seg hund. Tilknyting til kvarandre på skeivt grunnlag, husbygging på grunnmur ut or balanse. Sjølve definisjonen på usunt avhengigheitsforhold.
I storby kan ein godt gå tur fleire gongar om dagen, men der er grenser for kor lang lengda på bandet kan vere. Ein veit aldri kor og når neste menneske, hund, fugl eller anna blikkfang dukkar opp, og då gjeld det å halde stram line og behalde full kontroll nokså kvikt. Her er ikkje rom for mykje kvikk lunsj, før det går for langt. Det tek ikkje lang tid før hundenasen får snusen i noko og nyfikenheita vert tent. Ein kan ikkje stole på at det ender godt med for mykje fridom i travel storby, så her gjelds det å ta forhandsreglar skal ein ikkje rote seg bort i noko dumt. For slakk line kan resultere i angrep, bortkomenheit eller det som verre er; såkalla nye “bekjentskap”. Gud forby ein slik utru tenar. Det kan tyde enden på visa. Og då ender det sjeldan godt.
Men om det skulle ta slutt må ein ikkje vere redd for å gje slepp. Her er det mange som tviheld på det som var, framfor å omfamne det som er og såleis opne opp for det som kan verte. Det finst andre hundar der ute. Det vert aldri det same, greitt nok, men det kan jo verte veldig fint likevel, kan det ikkje?
Å redde og verte redda. Kva er det vi er så redde for? Korfor er vi så redde?
Redd for å mangle, gå glipp av. For at livet skal glippe mellom fingrane våre. Men er det fyrst når vi prøver å gripe tak i det at livet svinner frå oss? Som sand. Kanskje er livet ei strand, og vi vert blenda av gyldne sandkorn, livets augneblikk. I blindheit samlar vi ein handfull og prøver så godt vi kan å ikkje la eit einaste sandkorn sleppe fri. Men kan eit augneblikk vare lenger enn nett det, eit augneblikk? Korfor trur vi så ofte at løysinga er meir kontroll, strengare kommandoar, mindre godtgjersle, kortare, strammare line? Ser vi ikkje at handa vår er forma som ein knyttneve, som kjempar for det harde liv? Vi kjempar for harde livet, eit evig jag, men for kva? Kva er det som er så farleg med tillit, tolmod, tru på at alt ordnar seg? Indre tryggleik og ro, må det vere så vanskeleg å finne?
I mindre by går det betre. Der er det kortare avstand til naturen og lengre avstand mellom menneska. Halvslakk line, halvlang lengde på bandet. Litt meir rom for tillit. Litt meir rom å boltre seg i. Litt ork å dra ut i naturen dagleg, men er det for langt har du kanskje ein park i nærleiken, eller i det minste hagen. Hagen er mindre bys største gåve til hunden. Og til den litt late hundeluftaren.
I mindre by skaffar dei seg kanskje hund av di alle andre gjorde det, og dei verka så lukkelege alle saman, iallfall på Instagram. Særleg dersom dei hadde med søte husdyr på bileta, fekk dei ekstra mange likes. Mange lever for likes. Sånn vil eg også ha, tenkjer den naive millenial, og drøymer seg vekk i fantasien om alt muleg som får hen til å kjenne seg komplett. Eit husdyr til dømes. Då er det lett å gå på ein smell. Det er ingen bombe.
På bygda er fridomen litt nærare i balanse. Her er eigar og hund frie i si avhengigheit til kvarandre. Dei knyt band til kvarandre, vert glade i kvarandre. Dei er ikkje nøydd til å vere saman med kvarandre heile tida, og hunden kan springe fritt ute på gardsplassen og i skogen like ved. Eigaren føler seg trygg i avgjersla på å sleppe den andre fri, og stoler på at hunden kjem attende etter å ha fått sett seg rundt, og lufta seg ferdig. Der er fred og ro i heimen, og ikkje minst i sinnet. Der er rom til å dyrke eigen, såvel som felles, lidenskap og nærleik. Ein koser med kvarandre kvar dag, såvel som dei koser seg i eiget selskap. Alle synst det er kos.
Likevel er livet på bygda på gamlemåten. Vert det for ille må forholdet ende og hunden må skytast. Rive det av som eit plaster, ikkje utsetje nokon for unødig smerte. Såleis vert eigaren kanskje meir takksam for kvart eit augneblikk ein får, vel vitande om at det ikkje varer evig. Ingenting varer evig. Kanskje varer dette livet saman, samlivet, i ti-femten år. Forventer ikkje meir. Det vert som det vert. Dei har gode augneblikk saman, ein god tone, latter og leik. Akkurat passe mengd alvor og grensesetjing. Dei skapar tryggleik og kjærleik seg imellom. Det held i massevis for eit godt liv.
Faren er at rovdyret kan ta husdyret, og trollet kan ta deg, men den risikoen må ein kanskje berre ta.
Det er når eg sit med den langsame koppen med varmvatn og lime at eg kjenner det. At livet er godt, og der er så uendeleg mange ting å vera takksam for.
Varmt limevatn. Eller te. Chai. Ein kopp med ener:chi. كوب شاي.
Rykandes varm. Dampen dansar seg oppover frå vatnoverflata.
Aromaterapi fyrt opp av teljos gjer meg godt. Bruker luktesansen til å la det gode ved eukalyptus, peppermynte og lavendel få bu i meg, ta bustad i meg. Boosta meg?
Lufta er fylt av røykelse, Paulo santo. Rensar, balanserer.
Pustar djupt inn, og ut. Finn balanse i pusten. Kjenner at lungene strekk seg litt meir, utover, enn det dei vanlegvis gjer.
Ser på ljoset framfor meg. Eit enkelt teljos.
Eg trenger ikkje meir. Eg har alt eg trenger. Eg har meir enn nok.
Det varmar sjela mi frå innsida å sjå inn i flamma, og koma i kontakt med meg sjølv. Med mitt indre. Mi indre flamme.
Eg let meg rettleia av sola inni meg. Solar pleksus ljoser opp stien, så eg ser kor eg skal trå for å koma meg framover. Steg for steg.
Eg trenger ikkje gå i ring meir. Eg omfamnar det dunkle, og finn vegen heim, samstundes. I sameining, med det store, uforklarlege.
Sólstrauman 