Sunlight through my windows on grey wall. By Sunniva Strauman.
unlearn what you thought was right and true what is truth what’s the use of making all this noise
become the silent voice the silent void is Truth in its essence it is all one, presence there is no eye in the apple
does this mean we can’t be does this mean we can’t be that family we so wanted to be
have you realised that what you asked of me from the beginning was to let go of you, and that us we had created in our minds to let go of our attachment, our fear in order to fully trust
maybe someday when lessons are learnt challenges conquered all we are left with is the loving source of what we had and still have and can still have or could have had, depends on God’s will it will or would have when and if it will if there is even anything to‘have’
I feel the call I leave it all up to the heavens as I ground my being inbetween, in the middle into stillness
into my calling stripping it down layer by layer leaf by leaf petal by petal
this human you are so human I take you down from the pedestal I made for you with my tears out of love, but out of fear of not being enough
for you to sit on your throne and decide for me with your index finger because I was lost or I thought I was you did as I pleased
my little strands of hair weaved into the image of lack
you felt like gold bitter cold sweet drops of heaven too precious for me to hold and cherish I could not
hold your burning flesh with my tender skin felt like hell’s burden was my karma
you are no longer here yet you are always here we are so free you and me are not who we thought
but who we feel as presence, essence of oneness no loneliness no helplessness no hopelessness only grace
Då ei skjære flaug frå eit tre til eit anna, på veg til yoga, i godt selskap av nydeleg vêr og ruta eg skal gå på gullapp, sidan det trass i alt er nokså analog onsdag. Eg er vaken og i rute, tidleg nok ute.
Då jagarflyets lange, kvite hale strakte seg over den blå himmelen, under krigaren. Eg sovnar undervegs, både før og etter. Trøyttleiken veit å styra meg.
Då eg drakk god og varm te, for eit pust i bakken før heimvegen. Etterfylgt av å eta ut av angst, og ikkje svolt, før eg sovnar på sofaen på helsesenteret. Solglimt mellom skyar kikkar ned på meg og smiler. Slik har ho, sola, sett meg før. Ho dømer ikkje.
Då eg gjekk heimover og urskrik meg i hjartet, og eg kjenner på inspirasjonen. Det ropar, kallar på meg: Musikken min. Hjartemusikk. Samstundes kviskrar ei stemme i hovudet mitt: Skal du berre halde på med dette? Kva for musikar skal du vera då? For du må velja, og velja vekk. Kva med draumen du ein gong såg føre deg? Ja, kva med han?
Eg druknar forvirrandes tankar i Nydalsdammen, og får ikkje på meg sko etterpå for eg kjenner ikkje fingrane mine lengre. Ikkje tærne heller, for den saks skuld. Frosne fingre og tær til besvær. Men vatnet tok meg imot så skjærandes kjærleg, som berre isvatn kan, med opne armer, og eg taklar kulda overraskandes godt no. Sakte, men sikkert, vert vi venar, vi to. Og eg fekk til slutt på meg sko, og traska heimover.
Då eg stod i dusjen, og finn attende til varmen att, utan at eg vil at det skal ta slutt. “Berre litt til”… Idet eg rykker til fordi eg nesten sovnar inn, ser eg føre meg blodige konsekvensar hadde eg ikkje funne balansen i tide. Eg skrur temperaturen over på den kalde sida av spekteret, og sørgjer for å vakna til, nok, til at eg kjem meg i kleda før eg må kvila. Lukka auga og drøyma meg bort, for å koma meg til hektene att etter tidleg morgon, mosjon og isbad.
Då eg gjekk til busstoppet Nydalen stasjon, og personen som går over brua over ringvegen stryk av snyen frå gelenderet som danser seg ned mot og over meg der eg kjem gåandes under, og eg hengjev meg til han med utstrekte armer. Heilt og haldent, trygg i meg sjølv og tilfreds, med eit lite smil om munnen. Friske snøfnugg kiler meg i andletet, medan trafikken susar forbi og får meg til å pusta overfladisk framfor djupt ned i lungene, i frykt for eksos i greinene mine, som kan få sjølv den raudaste hjarterose til å visna hen, skulle ho vera så uheldig å stå i vegkanten til ein trafikkert ringveg i Oslo for lenge.
Då Sonia song i mausoleumet og eg haldast i live av sidemannen som velviljug har teke på seg oppdraget å dulta meg i sida så fort eg forsvinn. Omringa av vakker, myrk kunst, ser eg meg sjølv, så vel som menneskeheita, fortapt, i vår eigen seksuelle spiral. Liv og daud. Unnfanga, fødsel. Kjærleik? Von? Der finst i det minste ljos mellom alt det myrke, skumle, valdsame. Er det engleljos eg ser? Naturkraftig urkvinne.
Vi forelsker oss kanskje noen føder barn våre nærmeste dør og den følelsen vi får av at vi opplever noe ekstraordinært er ment som en advarsel en påminnelse om hvor viktige våre liv er men også hvor dårlige vi er til å sette oss inn i andres situasjon til å forstå på avstand
ukjend
Islandsk sol.
Då mirrored heart kjem snikandes, heilt frå avansert teknologi og til øyret mitt, samstundes som orda frå ifjor treff meg som eit (hjarte)slag. Hjartesukk. Kven skulle tru at ei dagbok fylt av takksemd og gode augneblikk kan bera på så mykje smerte, når eg ser attende, no, eitt år seinare? Kjenner på sakn.
But I’m never gonna give up Though I’m probably gonna think about you all the time And for the lovers who found a mirrored heart They just remind me I’m without you
They just remind me I’m without you They just remind me I’m without you
FKA twigs, mirrored heart
Eg veit ikkje om eg skal smila eller gråta til filmmusikken som minnar meg sånn om deg, og oss, mitt modige hjarte (mothjarte). Førebels gjer eg begge delar.
Eg gjev slepp, tåre for tåre. Med eit stille smil, inst inne, i hjarterota.
Sólstrauman 