Northern Norwegian artist, songwriter, producer and multi-instrumentalist Sunniva Strauman Halstensen, also known as Sólstrauman, combines vocal-driven ambient, chamber-pop, electronic atmospheres, lo-fi, folk tonality and field recordings. As a narcoleptic, Sólstrauman sunstreams her music from beyond this realm with a thinner veil than most. This is where symphonies can vibrate as clear as day, and unwritten songs might sound like the radio.
Photo by Karen Klepp
Kvitevind, Sólstrauman’s debut album, was released September 2024, with the label Re:Memory, followed up by an EP in May 2025, consisting of a reimagined version of How The River Flows, as well as two remixes. The same year she collaborated with the Olafur Árnalds-founded label OPIA, with a song called Found, which was yet another close collaboration with Saltbreaker.
In 2025, Sólstrauman commissioned work for Russian dance theater company Paradise Theatre, and their performance He Wept Softly. She also commissioned a piece for choir, performed three times both in Norway and Scandinavia, summer 2025. Toward the end of the same year Sólstrauman received a generous grant from The Supporting Act Foundation in collaboration with Will Smith, as an emerging artist facing discrimination.
Photo by Karen Klepp
Sólstrauman blends her other-worldly vocals with and without lyrics into drone layers from church organ and electric guitar with cello bow, landing in contrasting states of dark and light, atmospheric soundscapes between the eerie and the ethereal. Live electronics and field recordings gives that last colour to her work, in experimental, disturbing, soothing ways.
Her music is all in all genre-busting, but often consists of elements from experimental, film music, church music, folk music, dark ambient, world music and spiritual, meditative music. In her newer work she is more and more often combining all this with a alternative post-rock inspired sound image, where her past as a rock guitarist meets the sound of her softer debut album, Kvitevind.
Kjerringøy kyrkje
The church organ is a central element in Sólstrauman’s music. Both her parents are organists, and she grew up with her mother also being a choir conductor, in Bodø Domkirke. Getting the music in church “in with her mother’s milk”, as we say in Norway, Sólstrauman transforms this into gothic-styled music where past and future meet.
Photo by Karen Klepp
The arctic nature above the polar circle, in Northern Norway, has shaped Sólstrauman’s music deeply. In her Norwegian lyrics she combines the written language of Modern Norwegian, nynorsk (as opposed to the default Dano-Norwegian, bokmål, for most of Norwegians), with Northern Norwegian dialect. Still, English remains the main language of most of Sólstrauman’s work.
Her inspirations draw from Sigur Rós, Björk, Radiohead and Sara Parkman, with their avant-garde music in all its shapes and forms, with room for authenticity and art in the center. This is where music can come alive just as it is, not only in concert halls, but anywhere, including churches, and other sacred spaces of reverb, magic and myth. This is where music can be a deeply spiritual, healing experience, as well as a challenging one, and a place for science and musicology to speak.
Sunlight through my windows on grey wall. By Sunniva Strauman.
unlearn what you thought was right and true what is truth what’s the use of making all this noise
become the silent voice the silent void is Truth in its essence it is all one, presence there is no eye in the apple
does this mean we can’t be does this mean we can’t be that family we so wanted to be
have you realised that what you asked of me from the beginning was to let go of you, and that us we had created in our minds to let go of our attachment, our fear in order to fully trust
maybe someday when lessons are learnt challenges conquered all we are left with is the loving source of what we had and still have and can still have or could have had, depends on God’s will it will or would have when and if it will if there is even anything to‘have’
I feel the call I leave it all up to the heavens as I ground my being inbetween, in the middle into stillness
into my calling stripping it down layer by layer leaf by leaf petal by petal
this human you are so human I take you down from the pedestal I made for you with my tears out of love, but out of fear of not being enough
for you to sit on your throne and decide for me with your index finger because I was lost or I thought I was you did as I pleased
my little strands of hair weaved into the image of lack
you felt like gold bitter cold sweet drops of heaven too precious for me to hold and cherish I could not
hold your burning flesh with my tender skin felt like hell’s burden was my karma
you are no longer here yet you are always here we are so free you and me are not who we thought
but who we feel as presence, essence of oneness no loneliness no helplessness no hopelessness only grace
Det er kanskje i storbyen eigaren treng hunden sin som mest, på sett og vis. Og hunden vert minst like avhengig, på sitt vis. Ingen stad kan han gå utan sin eigar, like ved. Aldri lenger unna enn på armlengdes avstand. Ingen stad kan eigaren gå utan å ta omsyn til sin hund. Aldri lenger unna kan han reise enn at han kjem heim til sin kjære hund når dagen er omme, for å mate, lufte og ta vare på. Kor godt det kan kjenst ut at nokon trenger ein.
Er det eigentleg så sunt? Lèt vi oss lure av eventyrforteljingar i forhold til hund?
Draumen om eigar og hund i harmoni er godt kjent. I alle tider har der vel fantes vandrarhistoriar om desse to, som duo. Dei er kvarandres beste ven, næraste kompanjong og livsledsagar, dag etter dag, gjennom tjukt og tynt held dei saman. Frå tidleg i livet til dauden skiljar ad, står dei side om side. Dei forstår kvarandre, på eit djupare plan. Ord vert overflødige. Dei kommuniserer ved hjelp av telepati, og kan lese kvarandres tankar. Den varme omsorgen og ubetinga kjærleiken har ingen ende.
Kanskje er det ikkje alltid heilt sånn i røynda. Røyndomen er vel faktisk nokså ofte hakket dystrare enn som så. Særleg i storbyen. Statistikken veit å syne kor det er ein held saman, og kven som trur mest på at Hollywood-film ikkje berre er for lerretet, men også i det verkelege liv. Historia om helten som gjer eit offer for å redde dei som er svakare enn han. Berre ein finn den rette vert det vel ein lukkeleg slutt, eller kva?
Tek reality over? Drøymer vi oss vekk frå realiteten?
Hundeeigaren er ideelt sett den ansvarlege, og mogen, vaksen og vaken i si åtferd. Hunden er som eit uskuldig barn. Allereie her er det mange skjær å støte på. Nokre gongar skulle ein tru det var motsett. Barnesår som har vorte til angst i vaksen kropp. For kven er det som treng den andre mest? Kven er det som klamrar og held fast? Kven er mest påverka av frykt? Frykt for å vere åleine, frykt for å miste, frykt for avvising og frykt for det stille og rolege, sårbare. Fekk vi oss hund fordi hunden kunne få det fint hjå oss, eller fordi det hadde vore fint med hund for oss?
Dei vert begge to veldig skjøre i avhengigheita si, til kvarandre. Avhengigheitsforhold som ikkje toler for mykje motgang og distanse. Dei har ikkje alltid godt av kvarandre, særleg sidan eigaren truleg skaffa seg hunden fyrst og framst ut or redsle for tomheita og einsemda. Ikkje fordi eigaren var heil, god, trygg i seg sjølv allereie før hen i det heile teke vurderte å skaffe seg hund. Tilknyting til kvarandre på skeivt grunnlag, husbygging på grunnmur ut or balanse. Sjølve definisjonen på usunt avhengigheitsforhold.
I storby kan ein godt gå tur fleire gongar om dagen, men der er grenser for kor lang lengda på bandet kan vere. Ein veit aldri kor og når neste menneske, hund, fugl eller anna blikkfang dukkar opp, og då gjeld det å halde stram line og behalde full kontroll nokså kvikt. Her er ikkje rom for mykje kvikk lunsj, før det går for langt. Det tek ikkje lang tid før hundenasen får snusen i noko og nyfikenheita vert tent. Ein kan ikkje stole på at det ender godt med for mykje fridom i travel storby, så her gjelds det å ta forhandsreglar skal ein ikkje rote seg bort i noko dumt. For slakk line kan resultere i angrep, bortkomenheit eller det som verre er; såkalla nye “bekjentskap”. Gud forby ein slik utru tenar. Det kan tyde enden på visa. Og då ender det sjeldan godt.
Men om det skulle ta slutt må ein ikkje vere redd for å gje slepp. Her er det mange som tviheld på det som var, framfor å omfamne det som er og såleis opne opp for det som kan verte. Det finst andre hundar der ute. Det vert aldri det same, greitt nok, men det kan jo verte veldig fint likevel, kan det ikkje?
Å redde og verte redda. Kva er det vi er så redde for? Korfor er vi så redde?
Redd for å mangle, gå glipp av. For at livet skal glippe mellom fingrane våre. Men er det fyrst når vi prøver å gripe tak i det at livet svinner frå oss? Som sand. Kanskje er livet ei strand, og vi vert blenda av gyldne sandkorn, livets augneblikk. I blindheit samlar vi ein handfull og prøver så godt vi kan å ikkje la eit einaste sandkorn sleppe fri. Men kan eit augneblikk vare lenger enn nett det, eit augneblikk? Korfor trur vi så ofte at løysinga er meir kontroll, strengare kommandoar, mindre godtgjersle, kortare, strammare line? Ser vi ikkje at handa vår er forma som ein knyttneve, som kjempar for det harde liv? Vi kjempar for harde livet, eit evig jag, men for kva? Kva er det som er så farleg med tillit, tolmod, tru på at alt ordnar seg? Indre tryggleik og ro, må det vere så vanskeleg å finne?
I mindre by går det betre. Der er det kortare avstand til naturen og lengre avstand mellom menneska. Halvslakk line, halvlang lengde på bandet. Litt meir rom for tillit. Litt meir rom å boltre seg i. Litt ork å dra ut i naturen dagleg, men er det for langt har du kanskje ein park i nærleiken, eller i det minste hagen. Hagen er mindre bys største gåve til hunden. Og til den litt late hundeluftaren.
I mindre by skaffar dei seg kanskje hund av di alle andre gjorde det, og dei verka så lukkelege alle saman, iallfall på Instagram. Særleg dersom dei hadde med søte husdyr på bileta, fekk dei ekstra mange likes. Mange lever for likes. Sånn vil eg også ha, tenkjer den naive millenial, og drøymer seg vekk i fantasien om alt muleg som får hen til å kjenne seg komplett. Eit husdyr til dømes. Då er det lett å gå på ein smell. Det er ingen bombe.
På bygda er fridomen litt nærare i balanse. Her er eigar og hund frie i si avhengigheit til kvarandre. Dei knyt band til kvarandre, vert glade i kvarandre. Dei er ikkje nøydd til å vere saman med kvarandre heile tida, og hunden kan springe fritt ute på gardsplassen og i skogen like ved. Eigaren føler seg trygg i avgjersla på å sleppe den andre fri, og stoler på at hunden kjem attende etter å ha fått sett seg rundt, og lufta seg ferdig. Der er fred og ro i heimen, og ikkje minst i sinnet. Der er rom til å dyrke eigen, såvel som felles, lidenskap og nærleik. Ein koser med kvarandre kvar dag, såvel som dei koser seg i eiget selskap. Alle synst det er kos.
Likevel er livet på bygda på gamlemåten. Vert det for ille må forholdet ende og hunden må skytast. Rive det av som eit plaster, ikkje utsetje nokon for unødig smerte. Såleis vert eigaren kanskje meir takksam for kvart eit augneblikk ein får, vel vitande om at det ikkje varer evig. Ingenting varer evig. Kanskje varer dette livet saman, samlivet, i ti-femten år. Forventer ikkje meir. Det vert som det vert. Dei har gode augneblikk saman, ein god tone, latter og leik. Akkurat passe mengd alvor og grensesetjing. Dei skapar tryggleik og kjærleik seg imellom. Det held i massevis for eit godt liv.
Faren er at rovdyret kan ta husdyret, og trollet kan ta deg, men den risikoen må ein kanskje berre ta.
Då ei skjære flaug frå eit tre til eit anna, på veg til yoga, i godt selskap av nydeleg vêr og ruta eg skal gå på gullapp, sidan det trass i alt er nokså analog onsdag. Eg er vaken og i rute, tidleg nok ute.
Då jagarflyets lange, kvite hale strakte seg over den blå himmelen, under krigaren. Eg sovnar undervegs, både før og etter. Trøyttleiken veit å styra meg.
Då eg drakk god og varm te, for eit pust i bakken før heimvegen. Etterfylgt av å eta ut av angst, og ikkje svolt, før eg sovnar på sofaen på helsesenteret. Solglimt mellom skyar kikkar ned på meg og smiler. Slik har ho, sola, sett meg før. Ho dømer ikkje.
Då eg gjekk heimover og urskrik meg i hjartet, og eg kjenner på inspirasjonen. Det ropar, kallar på meg: Musikken min. Hjartemusikk. Samstundes kviskrar ei stemme i hovudet mitt: Skal du berre halde på med dette? Kva for musikar skal du vera då? For du må velja, og velja vekk. Kva med draumen du ein gong såg føre deg? Ja, kva med han?
Eg druknar forvirrandes tankar i Nydalsdammen, og får ikkje på meg sko etterpå for eg kjenner ikkje fingrane mine lengre. Ikkje tærne heller, for den saks skuld. Frosne fingre og tær til besvær. Men vatnet tok meg imot så skjærandes kjærleg, som berre isvatn kan, med opne armer, og eg taklar kulda overraskandes godt no. Sakte, men sikkert, vert vi venar, vi to. Og eg fekk til slutt på meg sko, og traska heimover.
Då eg stod i dusjen, og finn attende til varmen att, utan at eg vil at det skal ta slutt. “Berre litt til”… Idet eg rykker til fordi eg nesten sovnar inn, ser eg føre meg blodige konsekvensar hadde eg ikkje funne balansen i tide. Eg skrur temperaturen over på den kalde sida av spekteret, og sørgjer for å vakna til, nok, til at eg kjem meg i kleda før eg må kvila. Lukka auga og drøyma meg bort, for å koma meg til hektene att etter tidleg morgon, mosjon og isbad.
Då eg gjekk til busstoppet Nydalen stasjon, og personen som går over brua over ringvegen stryk av snyen frå gelenderet som danser seg ned mot og over meg der eg kjem gåandes under, og eg hengjev meg til han med utstrekte armer. Heilt og haldent, trygg i meg sjølv og tilfreds, med eit lite smil om munnen. Friske snøfnugg kiler meg i andletet, medan trafikken susar forbi og får meg til å pusta overfladisk framfor djupt ned i lungene, i frykt for eksos i greinene mine, som kan få sjølv den raudaste hjarterose til å visna hen, skulle ho vera så uheldig å stå i vegkanten til ein trafikkert ringveg i Oslo for lenge.
Då Sonia song i mausoleumet og eg haldast i live av sidemannen som velviljug har teke på seg oppdraget å dulta meg i sida så fort eg forsvinn. Omringa av vakker, myrk kunst, ser eg meg sjølv, så vel som menneskeheita, fortapt, i vår eigen seksuelle spiral. Liv og daud. Unnfanga, fødsel. Kjærleik? Von? Der finst i det minste ljos mellom alt det myrke, skumle, valdsame. Er det engleljos eg ser? Naturkraftig urkvinne.
Vi forelsker oss kanskje noen føder barn våre nærmeste dør og den følelsen vi får av at vi opplever noe ekstraordinært er ment som en advarsel en påminnelse om hvor viktige våre liv er men også hvor dårlige vi er til å sette oss inn i andres situasjon til å forstå på avstand
ukjend
Islandsk sol.
Då mirrored heart kjem snikandes, heilt frå avansert teknologi og til øyret mitt, samstundes som orda frå ifjor treff meg som eit (hjarte)slag. Hjartesukk. Kven skulle tru at ei dagbok fylt av takksemd og gode augneblikk kan bera på så mykje smerte, når eg ser attende, no, eitt år seinare? Kjenner på sakn.
But I’m never gonna give up Though I’m probably gonna think about you all the time And for the lovers who found a mirrored heart They just remind me I’m without you
They just remind me I’m without you They just remind me I’m without you
FKA twigs, mirrored heart
Eg veit ikkje om eg skal smila eller gråta til filmmusikken som minnar meg sånn om deg, og oss, mitt modige hjarte (mothjarte). Førebels gjer eg begge delar.
Eg gjev slepp, tåre for tåre. Med eit stille smil, inst inne, i hjarterota.
when summer comes – devour, in our love embrace the change that lies ahead when the moment of butterflies has come long for me as I longed for you
when the motherly summer spirits slowly arise after winter, and the prosperous garden forest on our island is paradise on earth, when the fatherly peace is present wait for me as I waited for you
when summer signs start to appear, one after another so fragile, yet so full of POWER, is your conviction; time has come when the sudden glimpse of epiphany, cuts through your wounded eyes cuts you like lightning ice, melting honey lava
I’ll be here I’ll be here in our house in our home sleep walking, ravenous covered in healing blood screaming sacred tears of joy in ruptured silence in waiting for what is to come (for me) patiently, patient
when summertime is playing – wildly – around the corner and sun has greeted you her warm, vulnerable welcome with a cold heart, lacerated deep red, abrasions
you’ll find me in our wedding bed dressed in white flowers
sleeping, snow white
don’t wait/ come for me, (don’t) come:for-t me, yesterday,
I did not wake up.
blown away by light by the wind, white, passing by our rose+lily window
Det er når eg sit med den langsame koppen med varmvatn og lime at eg kjenner det. At livet er godt, og der er så uendeleg mange ting å vera takksam for.
Varmt limevatn. Eller te. Chai. Ein kopp med ener:chi. كوب شاي.
Rykandes varm. Dampen dansar seg oppover frå vatnoverflata.
Aromaterapi fyrt opp av teljos gjer meg godt. Bruker luktesansen til å la det gode ved eukalyptus, peppermynte og lavendel få bu i meg, ta bustad i meg. Boosta meg?
Lufta er fylt av røykelse, Paulo santo. Rensar, balanserer.
Pustar djupt inn, og ut. Finn balanse i pusten. Kjenner at lungene strekk seg litt meir, utover, enn det dei vanlegvis gjer.
Ser på ljoset framfor meg. Eit enkelt teljos.
Eg trenger ikkje meir. Eg har alt eg trenger. Eg har meir enn nok.
Det varmar sjela mi frå innsida å sjå inn i flamma, og koma i kontakt med meg sjølv. Med mitt indre. Mi indre flamme.
Eg let meg rettleia av sola inni meg. Solar pleksus ljoser opp stien, så eg ser kor eg skal trå for å koma meg framover. Steg for steg.
Eg trenger ikkje gå i ring meir. Eg omfamnar det dunkle, og finn vegen heim, samstundes. I sameining, med det store, uforklarlege.
Sólstrauman 